Mange koreografer har latt Shakespeares "En Midtsommernattsdrøm" være dramatisk materiale for sine balletter. Det startet med Jean-Georges Noverre som var en forløper for de narrative ballettene som så dagens lys på 1800-tallet, etterfulgt av Marius Petipa som var den første som brukte Mendelssohns musikk til iscenesettelsen. George Balanchine elsket musikken og lagde også sin egen versjon av balletten. I 1962 lagde Balanchine sin versjon av komedien fra Shakespeare for New York City Ballet. Balletten er trofast til Bards tekster mens den ilegger et hint av pantomime i portrettet av den komplekse kjærlighetshistorien i to akter.

Handlingen er lagt til i Athen, midt i forberedelsene til hertugens bryllup. Hermia, datteren til en av hertugens ansatte nekter å gå med på tvangsekteskap med Demetrius og risikerer å måtte bøte med livet. Med sin utkårede, Lysander, flykter hun ut i skogen. Venninnen Helena er hodestups forelsket i Demetrius og i et håpløst forsøk på å vinne hans gunst røper hun Hermias planer. Demetrius setter av gårde for å finne sin forlovede med Helena på slep. I skogen møter firkant-dramaet på underholdningen til hertugens bryllup og forviklingene vokser. I den magiske skogen er det alvene som bestemmer og en kjærlighetsjakt mellom mennesker og alver skyter av sted. For noen viser forelskelsens lunefulle vesen å være både bittersøt og fatalt.